Arbeidsgivers og arbeidstakers plikter – hvem har ansvar for hva?

Kort svar: Arbeidsgiver har hovedansvaret for å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, mens arbeidstaker har plikt til å medvirke og følge opp tiltak. Arbeidsgiver må organisere, tilrettelegge og følge opp HMS, mens arbeidstaker må bruke verneutstyr, rapportere feil og bidra aktivt til et trygt arbeidsmiljø.

Arbeidsmiljøloven regulerer forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og fastsetter klare plikter for begge parter. Formålet er å sikre et trygt, helsefremmende og rettferdig arbeidsmiljø. Arbeidsgiver har det overordnede ansvaret for å organisere og tilrettelegge arbeidet slik at lovens krav oppfylles, mens arbeidstaker har en aktiv medvirkningsplikt. I denne artikkelen går vi gjennom de viktigste pliktene og ansvarsområdene, slik at både arbeidsgivere og arbeidstakere kan forstå sine roller bedre.

Hva menes med arbeidsgiver og arbeidstaker?

For å forstå pliktene, må vi først se på definisjonene i arbeidsmiljøloven § 1-8. En arbeidstaker er enhver som utfører arbeid for og underordnet en annen. Det avgjørende er om personen stiller sin arbeidskraft til disposisjon og er underlagt styring, ledelse og kontroll. Det skal som hovedregel legges til grunn at det foreligger et arbeidstakerforhold, med mindre oppdragsgiver kan bevise at det er et selvstendig oppdrag.

En arbeidsgiver er enhver som har ansatt en arbeidstaker. Reglene gjelder også for den som leder virksomheten på vegne av arbeidsgiver. Dette betyr at både daglig leder og andre med lederansvar kan omfattes av arbeidsgiverpliktene.

Disse definisjonene er grunnleggende fordi de avgjør hvem som omfattes av lovens bestemmelser, og dermed hvem som har ansvar for hva i arbeidsforholdet.

Arbeidsgivers plikter overfor egne og andres arbeidstakere

Arbeidsgivers plikter er omfattende og regulert i arbeidsmiljøloven § 2-2. Når andre enn egne ansatte, som innleide arbeidstakere eller selvstendige oppdragstakere, utfører arbeid i tilknytning til virksomheten, har arbeidsgiver fortsatt ansvar for å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø.

Arbeidsgiver skal blant annet:

• Sørge for at virksomheten er innrettet slik at også andre enn egne ansatte har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø (§ 2-2 første ledd bokstav a).
• Samarbeide med andre arbeidsgivere for å sikre et trygt arbeidsmiljø (§ 2-2 første ledd bokstav b).
• Sørge for at innleide arbeidstakere har arbeidstid i samsvar med lovens regler (§ 2-2 første ledd bokstav c).

I tillegg har hovedbedriften ansvar for å samordne HMS-arbeidet når flere virksomheter er involvert. Dersom det er mer enn 10 arbeidstakere og ingen naturlig hovedbedrift, må det avtales skriftlig hvem som har samordningsansvaret. Hvis partene ikke blir enige, avgjør Arbeidstilsynet dette (§ 2-2 andre ledd).

Plikt til bedriftshelsetjeneste

Arbeidsgiver har også plikt til å knytte virksomheten til en bedriftshelsetjeneste når risikoforholdene tilsier det, jf. § 3-3. Dette er en viktig del av det systematiske HMS-arbeidet.

Bedriftshelsetjenestens rolle:

• Bistå arbeidsgiver, arbeidstakere, verneombud og arbeidsmiljøutvalg med å skape et trygt arbeidsmiljø (§ 3-3 andre ledd).
• Ha en fri og uavhengig stilling i arbeidsmiljøspørsmål (§ 3-3 tredje ledd).

Departementet kan fastsette forskrifter om når bedriftshelsetjeneste er påkrevd, hvilke faglige krav som gjelder, og hvilke oppgaver den skal utføre (§ 3-3 fjerde og femte ledd). Dette understreker at arbeidsgiver har et aktivt ansvar for å vurdere risiko og knytte til seg nødvendig kompetanse for å ivareta arbeidsmiljøet.

Arbeidstakers medvirkningsplikt

Arbeidstaker har ikke bare rettigheter, men også klare plikter etter arbeidsmiljøloven § 2-3. Hovedregelen er at arbeidstaker skal medvirke i virksomhetens HMS-arbeid, delta i verne- og miljøarbeidet og bidra til å gjennomføre tiltak for et trygt arbeidsmiljø.

Arbeidstaker skal blant annet:

• Bruke påbudt verneutstyr og opptre aktsomt (§ 2-3 andre ledd bokstav a).
• Varsle arbeidsgiver og verneombud om feil eller mangler som kan medføre fare (§ 2-3 andre ledd bokstav b).
• Avbryte arbeid som utgjør fare for liv eller helse (§ 2-3 andre ledd bokstav c).
• Rapportere trakassering eller diskriminering (§ 2-3 andre ledd bokstav d).
• Melde fra om skader eller sykdom som kan ha sammenheng med arbeidet (§ 2-3 andre ledd bokstav e).
• Delta i oppfølgingsplaner og dialogmøter ved sykefravær (§ 2-3 andre ledd bokstav f og g).
• Følge påbud fra Arbeidstilsynet (§ 2-3 andre ledd bokstav h).

Ledere og mellomledere har et særskilt ansvar for å ivareta sikkerhet og helse i planlegging og utførelse av arbeidsoppgaver innenfor sitt ansvarsområde (§ 2-3 tredje ledd).

Krav til tilrettelegging og utvikling

Arbeidsgiver har også plikt til å tilrettelegge arbeidet slik at arbeidstakerne får mulighet til utvikling og medvirkning, jf. § 4-2. Dette innebærer at arbeidstakerne skal holdes informert om systemer som brukes i planlegging og gjennomføring av arbeidet, og gis nødvendig opplæring.

Arbeidsgiver skal blant annet sørge for at:

• Arbeidet tilrettelegges etter arbeidstakers evner, alder og forutsetninger (§ 4-2 andre ledd bokstav b).
• Arbeidstaker får mulighet til faglig og personlig utvikling (§ 4-2 andre ledd bokstav a).
• Arbeidstaker får innflytelse, selvbestemmelse og faglig ansvar (§ 4-2 andre ledd bokstav c).
• Arbeidstaker får variasjon og ser sammenheng i oppgavene (§ 4-2 andre ledd bokstav d).
• Arbeidstaker får nødvendig opplæring ved endringer i arbeidssituasjonen (§ 4-2 andre ledd bokstav e).

Ved omstillinger som påvirker arbeidstakernes arbeidssituasjon, må arbeidsgiver sørge for informasjon, medvirkning og kompetanseutvikling for å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø (§ 4-2 tredje ledd).

Samspillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker

Arbeidsmiljøloven bygger på et prinsipp om samarbeid og gjensidig ansvar. Arbeidsgiver har det overordnede ansvaret, men arbeidstaker har en aktiv rolle i å bidra til et trygt og helsefremmende arbeidsmiljø. Dette samspillet er avgjørende for å forebygge ulykker, redusere sykefravær og skape en positiv arbeidskultur.

Et godt arbeidsmiljø oppstår når arbeidsgiver tar sitt ansvar på alvor, og arbeidstakerne følger opp sine plikter. Dette krever åpen kommunikasjon, gjensidig respekt og en felles forståelse av at HMS er et delt ansvar.

FAQ – ofte stilte spørsmål

Hvem har hovedansvaret for HMS på arbeidsplassen?

Arbeidsgiver har hovedansvaret for HMS, men arbeidstaker har plikt til å medvirke og følge opp tiltak (§ 2-2 og § 2-3).

Må arbeidsgiver alltid ha bedriftshelsetjeneste?

Nei, kun når risikoforholdene tilsier det. Dette vurderes som en del av det systematiske HMS-arbeidet (§ 3-3).

Kan en arbeidstaker nekte å utføre farlig arbeid?

Ja, arbeidstaker skal avbryte arbeid som kan medføre fare for liv eller helse (§ 2-3 andre ledd bokstav c).

Hva skjer hvis arbeidsgiver og arbeidstaker ikke blir enige om HMS-ansvar?

Hvis det ikke avtales hvem som har samordningsansvaret, avgjør Arbeidstilsynet dette (§ 2-2 andre ledd).

Har arbeidstaker plikt til å delta i dialogmøter ved sykefravær?

Ja, arbeidstaker skal delta i dialogmøter etter innkalling fra arbeidsgiver (§ 2-3 andre ledd bokstav g).

Hva innebærer arbeidsgivers plikt til tilrettelegging?

Arbeidsgiver må organisere arbeidet slik at det tar hensyn til arbeidstakers evner, alder og forutsetninger, og legge til rette for utvikling og medvirkning (§ 4-2).

Sammendrag

• Arbeidsgiver har hovedansvaret for HMS og arbeidsmiljøet.
• Arbeidstaker har plikt til å medvirke og følge opp tiltak.
• Bedriftshelsetjeneste kan være påkrevd ved risikoforhold.
• Arbeidsgiver må tilrettelegge for utvikling, variasjon og medvirkning.
• Samspillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er avgjørende for et godt arbeidsmiljø.

Trenger du hjelp til å forstå arbeidsgivers og arbeidstakers plikter? Ta kontakt med oss i dag for en uforpliktende samtale med en av våre advokater.

Vi benytter AI som støtteverktøy i arbeidet med å formidle juridisk kunnskap. Alt innhold kvalitetssikres, men kan inneholde feil. Innholdet er kun ment som generell informasjon – ikke som konkret juridisk rådgivning. Advokatfirmaet Molteberg Nilsen fraskriver seg ansvar for beslutninger eller handlinger basert på artiklene uten at konkret juridisk bistand er innhentet.