Kort svar: Arbeidsgiver kan ikke ensidig forlenge en permittering utover de rammene som følger av folketrygdloven og eventuelle forskrifter. Permittering er en midlertidig ordning, og dagpenger kan normalt gis i inntil 26 uker i løpet av en 18-månedersperiode. Forlengelse av retten til dagpenger kan kun skje dersom departementet fastsetter forskrifter om dette (§ 4-7 folketrygdloven).
Innledning: Mange arbeidstakere og arbeidsgivere opplever usikkerhet rundt reglene for permittering, særlig når det gjelder spørsmålet om forlengelse. Permittering innebærer at arbeidstaker midlertidig fritas fra arbeidsplikten, ofte på grunn av driftsinnskrenkninger eller stans i virksomheten. Reglene er regulert både i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven, og det er viktig å forstå hvilke rettigheter og plikter som gjelder. I denne artikkelen ser vi nærmere på om arbeidsgiver kan forlenge permittering, hvilke begrensninger som gjelder, og hvordan dagpenger påvirkes.
Permittering innebærer at arbeidstaker midlertidig fritas fra arbeidsplikten, samtidig som arbeidsforholdet består. Ifølge folketrygdloven § 4-7 kan dagpenger ytes til arbeidstakere som er permittert på grunn av mangel på arbeid eller andre forhold arbeidsgiver ikke kan påvirke. Dette betyr at permittering ikke er en oppsigelse, men en midlertidig løsning ved driftsinnskrenkninger eller stans.
Permittering kan besluttes ensidig av arbeidsgiver eller avtales mellom partene. Det er et tiltak som skal gi virksomheten tid til å tilpasse seg midlertidige utfordringer, uten å måtte si opp ansatte. Arbeidstaker står dermed fortsatt i et arbeidsforhold, men uten arbeidsplikt i permitteringsperioden.
Folketrygdloven § 4-7 fastsetter at dagpenger kan gis i inntil 26 uker i løpet av en periode på 18 måneder ved hel eller delvis permittering hos samme arbeidsgiver. Dette er hovedregelen og setter en klar tidsramme for hvor lenge en permittering kan vare med rett til dagpenger.
Det er viktig å merke seg at dette ikke betyr at arbeidsgiver fritt kan forlenge permitteringen utover denne perioden. Dersom permitteringen varer lenger enn 26 uker, vil arbeidstaker normalt ikke ha rett til dagpenger, med mindre departementet har fastsatt forskrifter som åpner for forlengelse. Dette understreker at permittering er ment som en midlertidig ordning, ikke en varig løsning.
Arbeidsgiver kan ikke ensidig forlenge permittering utover de lovbestemte rammene. Folketrygdloven § 4-7 åpner for at departementet kan gi forskrifter om forlengelse av dagpengeperioden, men dette er ikke noe arbeidsgiver selv kan bestemme. Dersom en virksomhet fortsatt har behov for å holde ansatte borte fra arbeid etter at dagpengeperioden er utløpt, må arbeidsgiver vurdere andre løsninger, som oppsigelse eller avtale om permisjon.
Det er derfor avgjørende at arbeidsgivere planlegger nøye og vurderer om permittering er det riktige tiltaket, eller om andre alternativer bør vurderes dersom situasjonen ser ut til å bli langvarig.
Dagpenger er en viktig del av permitteringsordningen. Ifølge folketrygdloven § 4-7 kan dagpenger gis i inntil 26 uker i løpet av en 18-månedersperiode. Dette gir arbeidstaker en økonomisk sikkerhet i en periode hvor arbeidsplikten er midlertidig opphevet. Dersom departementet fastsetter forskrifter, kan denne perioden forlenges, men dette er unntaksvis og avhenger av myndighetenes vurdering.
Det er derfor viktig for arbeidstakere å være klar over at dagpenger ikke nødvendigvis varer så lenge arbeidsgiver ønsker å holde permitteringen i gang. Når dagpengeperioden er brukt opp, står arbeidstaker uten denne inntektskilden, med mindre nye regler fastsettes.
Det er viktig å skille mellom permittering og permisjon. Permisjon reguleres i arbeidsmiljøloven kapittel 12, og gjelder situasjoner som foreldrepermisjon (§ 12-2), utdanningspermisjon (§ 12-11), militærtjeneste (§ 12-12) og offentlige verv (§ 12-13). Permisjon kan tas ut helt eller delvis, og arbeidstaker har ofte en lovfestet rett til dette. For eksempel kan delvis permisjon avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, jf. § 12-6.
Permittering derimot, er en midlertidig fritakelse fra arbeidsplikten som følge av driftsmessige forhold. Mens permisjon ofte er initiert av arbeidstaker, er permittering et tiltak som arbeidsgiver kan beslutte når virksomheten har behov for det.
Når permitteringsperioden utløper, og arbeidstaker ikke lenger har rett til dagpenger, må arbeidsgiver ta stilling til hva som skal skje videre. Alternativene kan være:
Arbeidsgiver kan ikke ensidig forlenge permitteringen utover de lovbestemte rammene. Dersom det er behov for å holde arbeidstaker borte fra arbeid utover dette, må andre tiltak vurderes.
Nei, arbeidsgiver kan ikke ensidig forlenge permittering utover de lovbestemte rammene. Forlengelse av dagpengeperioden kan kun skje dersom departementet fastsetter forskrifter (§ 4-7 folketrygdloven).
Du kan få dagpenger i inntil 26 uker i løpet av en 18-månedersperiode ved hel eller delvis permittering hos samme arbeidsgiver (§ 4-7 folketrygdloven).
Dersom permitteringen varer lenger enn 26 uker, har du normalt ikke rett til dagpenger, med mindre departementet har fastsatt forskrifter som åpner for forlengelse.
Permisjon er ofte initiert av arbeidstaker og regulert i arbeidsmiljøloven kapittel 12, mens permittering er et midlertidig fritak fra arbeidsplikten som følge av driftsmessige forhold, jf. folketrygdloven § 4-7.
Ja, du kan ta annet arbeid under permittering, men dette kan påvirke retten til dagpenger. Det er viktig å melde fra til NAV om inntekt.
Arbeidsgiver må ta stilling til om du skal tilbake i arbeid, sies opp, eller eventuelt inngå avtale om permisjon.
Trenger du hjelp? Reglene om permittering kan være kompliserte, og konsekvensene store både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Ta kontakt med oss i dag for en uforpliktende samtale med en av våre erfarne advokater.
Vi benytter AI som støtteverktøy i arbeidet med å formidle juridisk kunnskap. Alt innhold kvalitetssikres, men kan inneholde feil. Innholdet er kun ment som generell informasjon – ikke som konkret juridisk rådgivning. Advokatfirmaet Molteberg Nilsen fraskriver seg ansvar for beslutninger eller handlinger basert på artiklene uten at konkret juridisk bistand er innhentet.