Kort svar: Arbeidsgivere og oppdragsgivere er pålagt å sende inn A-melding til Skatteetaten hver måned. Meldingen skal inneholde opplysninger om lønn, ytelser, arbeidsforhold og eventuelle fordeler. Dette er en lovpålagt plikt, og korrekt rapportering er avgjørende for både arbeidstaker og arbeidsgiver.
Innledning: A-meldingen er en sentral del av arbeidsgivers rapporteringsplikt til Skatteetaten, NAV og andre offentlige etater. Den sikrer at opplysninger om lønn, ytelser og arbeidsforhold blir korrekt registrert og danner grunnlag for skatt, trygderettigheter og arbeidsgiveravgift. For arbeidsgivere er det avgjørende å forstå hvordan rapporteringen skal gjøres, hvilke frister som gjelder, og hvilke konsekvenser feil eller manglende rapportering kan få. I denne artikkelen går vi gjennom de viktigste reglene i folketrygdloven som regulerer A-meldingen, og gir en praktisk oversikt over hvordan du som arbeidsgiver kan sikre korrekt rapportering.
A-meldingen er arbeidsgivers månedlige rapportering av opplysninger om lønn, ytelser, arbeidsforhold og skattetrekk. Den er hjemlet i folketrygdloven og a-opplysningsloven, og danner grunnlaget for en rekke offentlige tjenester og beregninger. Ifølge folketrygdloven § 25-10 skal arbeidsgivere og oppdragsgivere uoppfordret gi opplysninger etter reglene i a-opplysningsloven. Dette innebærer at rapporteringen ikke er frivillig, men en lovpålagt plikt.
Opplysningene brukes blant annet til:
Riktig rapportering er derfor avgjørende for at arbeidstakere får de rettighetene de har krav på, og for at arbeidsgiver oppfyller sine plikter overfor myndighetene.
Før en arbeidsgiver kan sende inn A-melding, må vedkommende være registrert i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret. Folketrygdloven § 25-1 fastslår at registrering skal skje innen fredag i uken etter at en person er ansatt eller engasjert som oppdragstaker. Dette er en grunnleggende plikt som sikrer at myndighetene har oversikt over alle arbeidsforhold i Norge.
Arbeidsgiver må også sende melding til registeret ved både oppstart og opphør av arbeidsforhold. Dette skal gjøres på den måten som er bestemt i a-opplysningsloven § 5. Departementet kan i tillegg gi forskrifter som pålegger arbeidsgivere å gi ytterligere opplysninger eller tilpasse rapporteringen for bestemte grupper.
Konsekvensen av manglende registrering kan være at arbeidsgiver ikke får levert A-meldingen korrekt, noe som igjen kan føre til sanksjoner fra myndighetene.
I henhold til folketrygdloven § 25-10 har arbeidsgiver og oppdragsgiver en omfattende opplysningsplikt. Dette innebærer at de skal rapportere alle relevante opplysninger om lønn, ytelser, fordeler og arbeidsforhold. Dersom utbetalingen gjelder en avvikende periode, skal dette også opplyses.
Eksempler på opplysninger som skal rapporteres:
Disse opplysningene danner grunnlaget for arbeidstakers rettigheter i folketrygden, blant annet sykepenger, foreldrepenger og pensjonsopptjening. Dersom rapporteringen er mangelfull eller uriktig, kan dette få direkte konsekvenser for arbeidstakerens rettigheter, jf. § 8-28.
En av de viktigste funksjonene til A-meldingen er å sikre korrekt beregning av sykepenger. Folketrygdloven § 8-28 fastsetter at sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden skal baseres på den inntekten som er rapportert til a-ordningen. Beregningsperioden er normalt de tre siste kalendermånedene før arbeidsuførhet.
Dersom rapporteringen er mangelfull eller feil, vil NAV fastsette sykepengegrunnlaget ut fra den inntekten arbeidsgiver skulle ha rapportert. Dette understreker hvor viktig det er at arbeidsgiver rapporterer korrekt og til rett tid.
For timelønnede arbeidstakere med varierende arbeidstid, skal inntekten fordeles på antall faktiske arbeidsdager i beregningsperioden. Dette viser hvor detaljert og presis rapporteringen må være for å sikre riktige ytelser.
For arbeidsgivere innen finanssektoren gjelder en særskilt plikt til å betale finansskatt på lønn, jf. folketrygdloven § 23-2 a. Denne skatten beregnes som en prosentandel av det beløpet som rapporteres i A-meldingen. Stortinget fastsetter satsen og kan gi nærmere bestemmelser om hvilke aktiviteter som omfattes.
Dette betyr at korrekt rapportering i A-meldingen ikke bare er viktig for arbeidstakers rettigheter, men også for at arbeidsgiver skal oppfylle sine skatteforpliktelser. Feilrapportering kan føre til feil beregning av finansskatt og dermed økonomiske konsekvenser for virksomheten.
A-meldingen skal leveres hver måned, og fristen er normalt den 5. i påfølgende måned. Manglende eller forsinket rapportering kan føre til tvangsmulkt og andre sanksjoner fra Skatteetaten. I tillegg kan feilrapportering få konsekvenser for arbeidstakers rettigheter, særlig når det gjelder sykepenger og andre ytelser.
Eksempler på konsekvenser ved feil eller manglende rapportering:
For å unngå slike konsekvenser er det avgjørende at arbeidsgivere har gode rutiner for lønnsrapportering og kontroll av A-meldingen.
A-meldingen er arbeidsgivers månedlige rapportering av lønn, ytelser, skattetrekk og arbeidsforhold til Skatteetaten, jf. folketrygdloven § 25-10.
Alle arbeidsgivere og oppdragsgivere som har ansatte eller frilansere, jf. folketrygdloven § 25-1.
Opplysningene brukes til skatteberegning, fastsettelse av sykepengegrunnlag (§ 8-28), oppdatering av Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret (§ 25-1) og beregning av arbeidsgiveravgift og finansskatt (§ 23-2 a).
Feilrapportering kan føre til tvangsmulkt, feil beregning av skatter og avgifter, og at arbeidstaker mister rettigheter, jf. § 8-28.
Fristen er normalt den 5. i måneden etter utbetaling av lønn.
Manglende registrering i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret (§ 25-1) kan føre til at A-meldingen blir feil, og arbeidsgiver kan ilegges sanksjoner.
Trenger du hjelp med A-meldingen? Ta kontakt med oss i dag for juridisk bistand og trygg veiledning.
Vi benytter AI som støtteverktøy i arbeidet med å formidle juridisk kunnskap. Alt innhold kvalitetssikres, men kan inneholde feil. Innholdet er kun ment som generell informasjon – ikke som konkret juridisk rådgivning. Advokatfirmaet Molteberg Nilsen fraskriver seg ansvar for beslutninger eller handlinger basert på artiklene uten at konkret juridisk bistand er innhentet.